Vi har vakter her i sameiet vårt. I går tidlig spurte jeg han ene, han som halter, om hvor administradoraen var. Det er hun som administrerer her på bruket. Jeg måtte nemlig få avklart med henne at vi kunne flytte ut tingene, og lastebilen var allerede kommet. «Har du en ordre,» spurte vakten. I følge statuttene i sameiet er det ingen som flytter ut uten å ha fått en ordre fra administradoraen, så vakten mente jeg bare måtte vente til hun kom på arbeid om en tjue minutter–halvtime.

Nå tok det sin tid å komme igang, så innen det ble alt for åpenlyst at vi var i ferd med å flytte ut, så var nå administradoraen kommet og vi fikk klarsignalet vi ventet på. Jeg fikk låne nøkkel til heisen så vi kunne operere den ene heisen uavhengig av den andre. Det eneste som ikke gikk inn i heisen var den største delen av sofaen og en sengebunn. Det var litt fristende å bare hive det utfor balkongen, men vi bar det heller ned de ni etasjene. 

Etterhvert som vi fylte opp på trappen med de få møblene vi har hatt disse ni månedene, kom plutselig Milton. Han er vaktmesteren vår. Det var kommet en klage fra en eller annen señor som sitter i styret for sameiet. Han sto visst nede i resepsjonen og snakket med administradoraen og mente vi ikke skulle okkupere hele ene heisen mens vi flyttet. Så nå lurte Milton på om vi ikke kunne ta heisen ned i første etasje (egentlig andre etasje), og så bære ned den siste trappen til resepsjonen. Dette handlet tydeligvis mer om å gjøre styremedlemmet til lags enn å frigjøre heisen.

Joda, selvsagt kunne vi det, vi er da ikke vanskelige. Før vi hadde kommet oss inn igjen for å hente neste lasset hadde mannen uansett forlatt resepsjonen, og vi kunne igjen bruke heisen helt ned.

Så ble vi plutselig gjort oppmerksomme på av vakten og av administradoraen at vi kanskje hadde pakket lastebilen litt vel høy. Porten har nemlig et overbygg, og det er litt lavt. Og ganske riktig, ett og annet skrapte oppi når vi prøvde å kjøre ut. Vakten var nå så stresset at han knapt nok visste hvilken fot han skulle halte på. Vi tok av det øverste laget av lasset og prøvde igjen, men når lasteplanet vippet opp samtidig som forhjulene gikk ned den lille bakken ut på gaten, gikk lasset likevel oppi. Vakten beordret oss å lesse av. Det viste seg likevel at det gikk an å rygge ut.

En del småting var litt vanskelige å få plassert i lastebilen, så vi bestemte at jeg og Joselo skulle ta drosje med disse tingene. Det kom en akkurat da. Siden drosjene som kommer ofte er bestilt av vakten, ba jeg Joselo høre om den var ledig. Det var den, og Joselo ba den kjøre bort dit vi hadde stablet småtingene. Brått kom vakten styrtende det han kunne på trebeinet sitt, mer stresset enn noen sinne. «Han er ledig, jeg har spurt han,» sa Joselo for å roe vakten litt. Vakten nærmest slengte seg inn vinduet på passasjersiden og kunne fortelle drosjesjåføren at her i gården var ingen drosje ledig før det var avklart med vakten. Så det så. Her passer det å sitere Peder ferjebillettør: «Ikkje køyr inn på ferja, har eg sagt, før eg seier køyr inn på ferja. Køyr inn på ferja, kom an, kom an!» For det var jo ikke det at noen hadde bestilt drosjen. Men tenk om.

Andre kapittel var i dag. Da kom en for å hente en del ting vi hadde lånt. Vakten, som ikke dro kjensel på bilen, kunne fortelle at fremmede biler ikke kunne parkere som de ville innenfor porten. Men vi skulle altså bare hente noen greier. Krise ble det ikke før jeg kom ut med en grindseng. Ja, om jeg hadde ordre fra administradoraen. Han hadde ikke sett noe til det. Jeg beklaget så godt jeg kunne, men nå hadde jo sengen allerede kommet ut. Det skulle ikke gjenta seg. Nei! sengen kunne jeg bare bære inn igjen, her skulle det ikke kjøres ut noe på en lørdag uten at administradoraen var her og kunne si at det var greit. Han hadde nemlig tidligere fått inntrykk av at vi hadde båret ut alt, så nå kunne vi ikke bake komme med flere ting sånn helt uten videre.

Dette var selvsagt ikke en løsning vi kunne leve med, men så lenge det var han som passet på porten, og vi måtte gjennom porten for å komme ut, så kunne vi ikke annet enn å legge et hardt diplomatisk press på ham. Så mente han at om jeg ringte til administradoraen og hun gav klarsignal, så skulle han endelig åpne porten. Problemet var at jeg ikke traff henne, verken på mobil eller hustelefon. Først etter å ha prøvd flere ganger smilte han kjomslig og signaliserte med en stor sirkulær armbevegelse at vi fikk komme oss ut før han ombestemte seg, som en hyggelig gest, oss som er på fornavn imellom, kjempefleksibelt og helt imot statuttene. Han skulle jo ikke være vanskelig, det var ikke det.

Så at vi fikk ut den sengen til slutt er ene og alene takket være at vakten bestemte at sånn skulle det bli. Minn meg på å takke ham. Hadde forresten vært artig å sett hvordan vakten hadde reagert om vi hadde kastet sofaen utfor balkongen. 

Tagged: hverdagsliv, flytte, Bolivia

Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814,
saaledes som den er lydende ifølge siden foretagne
Ændringer, senest Grundlovsbestemmelse af 27de Mai 2010.

Kjære landsmenn, -kvinner og -barn, kjære alle sammen. Gratulere med dagen! Dere har nettopp hørt innledningen på det vi – i alle fall i utgangspunktet – feirer i dag. I praksis legger vi gjerne litt forskjellig innhold i dagen; is, sekkeløp, pølse, skum på sprayboks, salutt, det å stå å vente alt for lenge med alt for tynne sokker i alt for stive nye syttendemai-sko en alt for tidlig morgen med en usedvanlig skarp vårluft, rømmegrøt, fenalår, lange køer av mennesker i by og bygd, i det hele tatt – her kan du fylle inn selv. Men mye av dette innholdet – og her må jeg kanskje skuffe enkelte – ble ikke innført før mye seinere. Barnetogene ble innført av Bjørnstjerne Bjørnson i Christiania i 1870, og sprayboksen ble funnet opp av nordmannen Erik Rotheim først på 1920-tallet. Rømmegrøt og fenalår er på sin side mye eldre institusjoner enn Grunnloven.

Nå skal vi gå videre til den obligatoriske historiske påminnelsen om dette med 17. mai, en slags parallell til opplesningen av juleevangeliet for snart fem måneder siden. Det skjedde altså på våren i det Herrens år 1814 at det utgikk bud fra Christian Fredrik om at det skulle velges menn fra hele landet til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Der skulle de lage en grunnlov, og det gjorde de også. Denne grunnloven framheves som radikal i sin samtid når den slår fast demokratiske og liberale prinsipper. Grunnloven ble også viktig for Norges stilling i unionen med Sverige, og er den dag i dag en av verdens eldste grunnlover som fremdeles gjelder.

Nå kunne jeg nevne noen ord, som for eksempel folkesuverenitet, menneskeretter, maktfordeling, siden parlamentarisme og unionsoppløsning. Jeg skal heller prøve å sammenfatte. Grunnloven sier at folket bestemmer over politikerne. Norge kan derfor ikke være et diktatur, slik det hadde vært under den eneveldige kongen i København. Som enkeltpersoner sikrer også grunnloven oss visse rettigheter, som at vi skal kunne uttrykke oss fritt, og ikke bli vilkårlig fengslet eller torturert. Den sier også at myndighetene skal bestå av flere ulike deler som skal passe på hverandre, og skal på den måten sikre at staten skal fungere bedre og ikke enkelte skal få for stor makt.

Dette er det altså i utgangspunktet vi feirer, selv om de fleste av oss nok ikke tenker så mye på det til vanlig. Vi skal få lov til å feire denne dagen med alt det festlige det innebærer, uten å måtte gruble så voldsomt på det politiske teorigrunnlaget. Samtidig kan vi la 17. mai bli en påminnelse om at mye av det gode samfunnet vårt står for, som demokrati, frihet og rettferdighet, ikke bare er der ved en tilfeldighet; noen har kjempet modig og hardt for at det skulle bli slik. Da israelsfolket var på vei inn i det lovede landet etter at de hadde utvandret fra Egypt, og så vandret rundt omkring i ørkenen i førti år, så står det at vannet i Jordanelven delte seg så paktkisten kunne komme forbi. Da bygget Josva en slags varde, ser jeg for meg, av steiner som de hadde funnet på bunnen av elven som et minnesmerke om denne hendelsen for generasjonene som kom siden. Om vi skal la 17. mai være et minnesmerke over hvordan det moderne Norge ble til, så må vi også kanskje være beredte på å svare hva det står for når barna våre spør.

Jeg har lyst til å si noen ord om frihet. Det er sikkert mange som forbinder ordet liberal med moralske og verdimessige spørsmål, og at ordet derfor får en negativ klang og settes i sammenheng med et samfunnsmessig forfall. Men konseptet har en mye større, videre og dypere mening. Frihet henger sammen med ansvar. Den som får frihet, må bære et ansvar. Den som får ansvar, oppnår frihet. Gud satte to trær i hagen sammen med menneskene, og var samtidig helt klar på hva slags frukt det ene treet hadde, og hva slags frukt det andre treet hadde. Han gav dem frihet til å velge. De sviktet sitt ansvar. Likevel foretrakk Gud at menneskene skulle være frie til å velge, i stede for bundet av hans vilje. Hvordan skulle vi ellers kunne velge å elske Gud?

Den samme raushet som Gud har vist oss, synes jeg vi skal vise hverandre. Være trygge på hvor vi står, og gi hverandre frihet.

Dette griper inn i et annet begrep, nemlig toleranse. Vi må tåle uenighet, og aldri miste respekten for mennesket, selv om meningene står steilt mot hverandre. Kongen minnet oss i sin nyttårstale om at vi må la ekstreme strømninger komme til uttrykk for å imøtekomme dem med åpenhet. Åpenhet er der lyset slipper til. Bibelen minner oss om å leve i lyset, og trøster oss med at mørket ikke overvinner lyset. Jesus sier at han ikke kom for å dømme, men for å frelse, og han viste det ved å inkludere de som samfunnet ellers fordømte. 17. mai er kanskje det nasjonale symbolet som i størst grad samler oss som folk, på tross av alle våre ulikheter, en dag som inkluderer alle. La oss være imøtekomne og åpne for dem som tenker annerledes.

Når jeg i ulike sammenhenger får anledning til å snakke om det, så oppfordrer jeg alltid – spesielt – norsk ungdom til å reise til andre og kanskje ukjente steder, og da tenker jeg ikke først og fremst på syden, for å lære andre kulturer å kjenne. Det kan være Øst Europa, Latin Amerika eller andre steder. Når vi ser at andre mennesker har andre løsninger på problemstillinger som vi tok for gitt at vi løste på beste måte, så vil det – om vi er åpne for det – utvide våre horisonter og gjøre oss mer tolerante. Verdensborgere om du vil. La oss – vi som har et aldri så lite fotfeste i en annen kultur – være ambassadører for et større vidsyn i hjemlandet vårt.

Da jeg var liten og vi forberedte 17. mai-feiringen hjemme på Hordvik skole, lengst ute i Bergen kommune, kan jeg huske at det ble sagt at 17. mai er Norge sin bursdag. Dersom dette med Grunnloven blir litt komplisert for de minste, så forstår de fleste ganske tidlig at det er kjekt med bursdag. Et år er lang tid, og det at den som har bursdag ble født på denne dagen for et visst antall år siden er på en måte en selvmotsigelse. Men en liten knott kan likevel akseptere at det skal feires og en skal være glad. Det skal vi få lov til på 17. mai også. Så om alt dette med maktfordeling, frihet og parlamentarisme ble litt drøyt, så holder det med at Norge har bursdag i dag, og fyller 197 år, og derfor skal vi feire med alt det som det innebærer. La oss ta en hipp hurra!

Tagged: 17mai, tale, cochabamba, undring

Jeg for min del har begynt å se fram til at livet skal slutte, dersom det i overskuelig framtid utelukkende skal handle om unger som må skifte tissebrune underbukser fire ganger for dagen, som griner når det er noe de ikke vil ha, eller vil ha, eller de ikke vet hva de vil ha, eller når de likevel vil ha det de ikke ville ha, i stede for å si det. Unger som hyler når de snakker, som klatrer på den de snakker med, selv når de ikke snakker med vedkommende, som umettelig spør etter det de allerede har fått alt for mye av, i stede for å takke for det de har fått. Eller vil ha en ny ting før de har fått den forrige tingen de bad om. Unger som vil så mye og kan så lite, og derfor må ha hjelp til mesteparten. Kontinuerlig.

Etter at dette såkalte livet har tatt slutt, så skal jeg for eksempel legge meg på sofaen etter middag, og ingen skal stå og prøve å dra opp øyelokkene mine. Ingen skal hoppe på meg fra armlenet eller ryggstøtten. Før jeg legger meg på sofaen etter middag, når jeg spiser middag altså, så skal jeg sette meg ned, spise, reise meg og gå derifra. I stede for å sette og reise meg tjue ganger før jeg får servert meg selv for å møte alle behov som oppstår etterhvert; hente det ene, så det andre, kom og tørk, oi der knuste et glass, oi der var det noen som tisset på stolen, noen fekter med biffknivene, noen vil ha et annet fat, nei forresten, noen vil bare skrike litt!

Etter at jeg har hvilt middag skal jeg kanskje lese litt. Uten at noen skal sitte på fanget. Uten at det jeg leser er Tellebok med Thomas toget. Uten at jeg samtidig skal høre på gryleglad barnemusikk. Uten at jeg plutselig skal lese noe annet når det jeg leste er halvlest. Uten at noen tisser på meg mens jeg leser.

Men, når jeg tenker litt etter, så kommer jeg på at etter at livet endelig har tatt slutt, så begynner det vel tidsnok på'an igjen. Men med barnebarn eksisterer bare livet en og annen langhelg. På trygg avstand til livets larm og leven skal jeg smile i barten minnes den gang jeg var midt i livet selv. Så skal jeg og den oppvoksende generasjon skjemme hverandre bort og ellers bare skumme fløten. Gå lange turer og drikke kakao og spidde pølser mens slitne foreldre hviler sine røde øyne på puten. 

Ja, for i det kommende livet blir jo alt så meget bedre.

Tagged: undring, smabarnsfar

Trompetene gjaller fra bakerst i kirken.

En liten hilsen til menigheten.

Tagged: Bolivia, misjon, Prosjektnytthap

«Rehabiliteringssenteret» for menn San Sebastian ligger et par hundre meter fra kvinnefengselet der de to norske jentene sitter fenglset for forsøk på narkotikasmugling. Bygningen ser ikke veldig annerledes ut enn andre bygninger i Cochabamba, kanskje med unntak av at det er påfallende få vinduer. Det er en slitt gammel bygning, og når vi kommer innenfor den tunge tredøren ut mot gaten, ser vi det står «1900» over døren som skiller vakten fra det åpne fengselsområdet innenfor. Jeg går ut fra at det er et hint om når fengselet bli bygget.

Vi leverer inn identifikasjonskortene våre, og mennene får stempel på armen. Det er greit å ha noe som beviser at vi kom inn på denne måten, så vi slipper ut igjen etterpå. Kvinnene får ikke stempel, alle de innsatter er jo menn. Døren videre inn er en dobbel tredør med tresprinkler. Den er låst med en kjetting som er viklet rundt sprinklene, og en hengelås.

Stemplet: Rehabiliteringssenter – San Sebastian menn – Besøk – Cochabamba, Bolivia

Innenfor er det en åpen plass, som en bakgård. Det er hengt opp presseninger over hodene på oss, på tvers av hele plassen, for å skygge for solen. Under presseningene står det bord utover hele plassen. Både innsatte og besøkende sitter og prater og spiser. Når vi finner oss et ledig bord, signaliserer vi til mannen som kontrollerer stablene med stoler. Vi får ikke stoler før vi har betalt. Det er eiendommelig for dette samfunnet; finn deg en possisjon, noe du kan kontrollere, og ta deg betalt for å dele. Klientelisme er noe vi finner over alt, som har sine dype røtter i historien og som holder dette samfunnet sammen.

Vi blir sittende en stund og snakke med Jos Luís, eller Focas som er kallenavnet han har fått. Denne gangen har vi med oss Ana, advokaten, som skal se hva hun kan hjelpe ham med. Focas virker fortrolig med tingenes tilstand, selv om han mener han ble lurt, og erkjenner å ha vært med på det han sitter inne for.

Rundt oss er det ulike kjøkken, butikker, kjosker og verksted. De som bor her får middag om søndagen. Ellers må de selv skaffe mat. De er avhengige av å ha noen på utsiden som kan bidra. Eller de kan arbeide i fengselet. Selge mat, for eksempel. I fengselet er det også et møbelsnekkeri og håndarbeidsverksted. Over gateplan er det to etasjer. Der er kirkerom og skomaker. Og celler. De med mest penger kan kjøpe seg sine egne celler. Ellers må de dele med andre. Focas sier han sover på en av verandaene ut mot bakgården. Det er ialt 700 fanger her inne. Så kommer en del familier av fanger og besøkende i tilleg. Rundt oss ser vi barn i alle aldre.

Vi fikk et lite problem da vi skulle gå kl 1200. I døren av tre, med sprinkler, hengelås og kjetting, fikk vi vite at vi ikke kunne forlate fengselet før kl 1330. Vaktene hadde vel lunsj eller noe. Det var jo litt dumt, siden ungene var i barnehagen og måtte hentes før kl 1300. Det var tydelig at vi ikke var de eneste som var overrasket over dette, for det var flere som klagde sin nød til vaktene på andre siden av sprinklene. Det var nå kommet opp gardiner i tillegg, så de skulle slippe å se på oss.

Heldigvis hadde de ikke tatt fra meg mobiltelefonen da vi gikk inn. Det er strengt forbudt å ha mobiltelefon i fengselet, og de hadde spurt etter alle de andre sin, men ikke min. Så da hadde vi noen nummer vi kunne ringe for å få noen venner til å hente ungene for oss. Ellers vet jeg ikke hva vi skulle gjort.

Tagged: Bolivia, fengsel, besok

Balkongen – tror jeg, for Håkon – har blitt et slags symbol mot verden og livet der ute. Et sted for å betrakte de store begivenhetene. Den gode utsikten til tross er kanskje begivenhetene mest til stede i guttens eget hode. En plass for velkomster og farvel. Den lille kroppen føler seg nok ovenpå der på den luftige balkongen

I julen hadde vi besøk av besteforeldrene. Da de dro sto vi på balkongen og vinket farvel. Etter at vi hadde tatt farvel inne i leiligheten og besteforeldrene hadde tatt heisen alle etasjene ned med koffertene sine. Vi så bilen forsvinne ned gaten og mot flyplassen. I det lille hodet til Håkon går det nok en usynlig, men akk så merkbar bro mellom balkongen og flyplassen. Balkongen er plassen for de store møter, flyplassen for de store reiser. Og nå sto vi på balkongen og vinket farvel til Mormor og Morfar som skulle til flyplassen.

Ikke få ganger har Håkon siden stått på balkongen og med en utenpåliggende melankoli bekjent: «Tenke Mormor.» Eller han står der og ser på oss med spørrende hvalpeøyne «Flyplassen, Norge?» I en periode nå har Håkon trodd at vi skal til Norge hver gang vi nærmer oss ytterdøren. Aner ikke hvor mye han husker av fedrelandet etter å ha vært her i over åtte måneder. Kanskje han bare tar etter storesøsteren, for så å konstruere sitt eget drømmeland som han lengter til. Jeg håper forventningene innfrir når vi om mindre enn to måneder skal sette oss på flyet med kursen hjem.

I dag ventet vi besøk. Boliviansk tradisjon tro kom det seint. Mens vi ventet hadde vi laget boller til gjestene. Kanskje det var bollene Håkon tenkte mest på, eller var det gjestene. Han mente i alle fall at de måtte komme snart. Rett som det var sto han på balkongen og proklamerte så hele byen skulle få vite at gjestene var ønsket og velkommen: «Elisabeth, Elisabeth!»

Det er noe spesielt med slike balkonger. Noe som gjør at alle konger, presidenter og makthavere må ha sin. Og Håkon. Vi må vel kanskje alle ha et slikt utsiktspunkt mot massene, de andre. Et sted vi er hevet over det myldrende kjas og mas, der vi kan hente fornyet styrke til veien videre, om det så for de fleste av oss ikke dreier seg om å styre et land. Kanskje det greier seg å styre sitt eget liv. Og om det ikke er i en høy bygning så er det nok et sted der inne i oss selv.

Kjenner jeg lommeboken vår rett, så blir det vel mer indre balkonger framover enn ytre. Får håpe det greier seg for vår lille kong Håkon.

Ylva og Håkon baker boller

Tagged: hverdagsliv, undring

For et par dager siden blåste Kjetil S. Østli ut i et innlegg i Aftenposten. Han prøver, mer enn prøver: lever ut det likestilte mannsidealet. Han også. Men de primitive sidene skriker om å bli lagt merke til. Mens han drømmer om ekspedisjonene, er han blitt «en innekatt, som skiter i en skuffe». Er det det kvinnene vil ha? Har mannen i hele menneskehetens historie vært overflødig, så lenge vi ikke snakker om de reint produktive egenskapene? Var det bare behov for oss da vi skulle jakte og krige, hvorav ingen av delene forbindes med det moderne, utviklede samfunnet?

Det moderne samfunnet er politisk liberalt. Vi tar nå for gitt at alle mennesker er likeverdige – mann, kvinne, ung og gammel. Stemmeretten er universell. Skillet mellom fri og trell er foreldet fordi vi alle er frie. Alle kan tenke, alle kan formulere det de tenker i ytringer og alle skal respekteres for sine ytringer. Også kvinner og barn. Sånn er det bare, og sånn er det best at det er. Like selvfølgelig er det at dette kompliserer forholdene for de som tidligere hadde monopol på å bli tatt alvorlig. Det gjør det ikke mindre riktig.

For noen år tilbake skreiv Runar Døving i ovennevnte avis et innlegg om likestilling. Han åpner med hvordan kvinner er vinnere på de fleste arenaer som betyr noe, men likevel klarer å fremstå som undertrykte. «I Norge lever kvinner fem år lenger enn menn. Mer enn ni av ti som sitter i fengsel er menn. Tre av fire som begår selvmord er menn. Menn må i militæret, kvinner slipper. Menn er overrepresentert i statistikker som gjelder skader, ulykker, drukning, fyll og depresjoner. Kvinner får barna etter samlivsbrudd i ni av ti tilfeller.» Her vil jeg for egen regning legge til at jenter får ta armhevinger med knærne nedi, og har med dette privilegiet samme krav til antall armhevinger som guttene, med kun tærne nedi. «Og det begynner tidlig. Jenter får bedre karakter enn gutter i 90 prosent av fagene. Statistikkene er klare: Kvinner er lykkeligere, flinkere og har mer og bedre kontakt med seg selv og sine foreldre. Aldri har flere kvinner og færre menn fått barn. Kvinner har bedre helse, de har det bedre på skolen og har et tryggere liv. Likevel klarer de det ufattelige retoriske kunstgrepet å fremstå som undertrykt». Så om vi menn skal ta en plass i familien i det moderne samfunnet, hvilken plass skal vi ta?

Alfahannen er han som leder flokken. Det finnes alfahunner også, men de snakkes det ikke så mye om. Alfapar er det delte lederskapet. Ansvarsfordelingen innenfor alfaparet må de ordne opp i selv, men sammen utgjør de utad det fulle ansvaret.

I det perspektivet jeg legger fram her er det alfahannen som er den sentrale. Vår kultur er – inntil de siste par tiårene i alle fall – patriarkalsk. Mennene leder. Dette kan selvsagt diskuteres, og mange har diskutert det. Kvinnene har alltid hatt en maktposisjon gjennom å ha kontrollert familiens indre dynamikk. I dag også gjennom å være alene om å kontrollere reproduksjonen. Selv om familien som enhet nok var viktigere før, da de andre samfunnsstrukturene var svakere, regnes den fremdeles som en sentral institusjon i samfunnet; selv om de statskåte glade sosialister vil ha oppdragelsen over på statens institusjonelle hender har stadig familiens sosialiserende og genetiske arv stor betydning. Det vil den fortsette med.

Nå litt om fedrene og deres barn. Mange av oss vil være fedre uten at vi nødvendigvis higer etter, nyter og gleder oss over bleieskiftingen og de andre pliktene som følger med. Barna har i stor grad blitt alle tings mål. Det er det mye bra i. Barna er vår og vårt samfunns framtid. At barna blir tatt i betraktning som mennesker er også av det gode, at de ikke lenger bare skal sees og ikke høres, og at de kan få ta del i familien når man spiser middag eller gjør andre kjekke ting. Men når foreldrene i ett og alt undertrykker seg selv og sine egne behov for barnas skyld gjør de barna en bjørnetjeneste. Barna kan likegodt tidlig som seint lære at verden ikke kretser om dem. Det vil ikke bli et mindre sjokk om de er 12, 16 eller 23 når illusjonene sprekker. Jeg mener derfor at vi må øke terskelen for å snakke om omsorgssvikt. Barns omsorg blir ikke sviktet bare fordi barn til en viss grad selv må ta ansvar for å gi livet mening. Det er en god trening til seinere. Eller ved at de ikke er underlagt en pedagogisk ledelse på mastergradsnivå ni timer om dagen. Voksenverden inneholder en del plikter som tar de voksnes tid og oppmerksomhet, på bekostning av alt annet, inkludert barna. En skal ikke ha dårlig samvittighet av den grunn. I mitt perspektiv er dette et uttrykk for at det skal gjøres plass for noen «maskuline verdier» i familien.

I en videre søken etter mannens plass finner jeg hos Jesper Juul at «kvinnene hadde i årtusener vært berøvet visse grunnleggende menneskerettigheter, men hadde i forskjellig omfang bevart sin menneskelighet. Mennene hadde blitt isolert i sin rolle, og fått avstand til sin menneskelighet. I denne sammenhengen er mangelen på likhet stadig iøynefallende» (Juul s 32). Døving sier at «gutter leker krig, jenter med dukker. Jenter sosialiseres inn i et naturlig liv med kontroll over avkommet, mens mannen sosialiseres til en komisk anakronistisk figur». Så når hverdagen stort sett består verken av jakt, krig eller reproduksjon, hva skal vi ta oss til? Hvordan skal vi finne vår plass som seriøse aktører og lederfigurer på hjemmebane?

Mennene sutret ifølge Døving over mye å gjøre, alle sine forsørger- og samfunnsplikter i tidligere tider. «Det er mye arbeid, og med mye arbeid følger ansvar og makt. Tilsvarende kan kvinner i dag sutre over at de har mye å gjøre som mødre, som vertinner og som profesjonelle. De sutrer og kaller seg dobbeltarbeidende, men legger ikke merke til den makten som følger alt dette arbeidet» (Døving). Det er i familien, og ikke i arbeidslivet, at det viktige foregår. Makten ligger der for den som behersker familien.

Når den tradisjonelle familiestrukturen glapp taket, mistet ikke bare mannen makten, men hans rolle i familien ble «utsatt for massiv kritikk. Kritikken ble opplevd av mange som en slags kastrering, og var under alle omstendigheter uttrykk for et paradoks: Menn og fedre har aldri spilt noen vesentlig rolle innad i familien, verken kvantitativt eller kvalitativt, og kritikken handlet derfor også mest om det menn og fedre ikke gjorde» (Juul s 31). Veien videre blir derfor å finne hva vi skal gjøre.

«En mann med forkle blir stemplet som tøffel, som femi, utdefinert som mann, uten seksualitet» (Døving). Men den mann som behersker hjemmet er den mann som har vunnet makt. Det er han som kan stille krav til kvinnen i det moderne samfunnet. Den mannen som fjerner seg fra hjemmets arena er uvitende om det som foregår der og kan umulig komme med innspill og utøve makt.

«Kvinner fikk tidligere være menns sekretærer, på samme måte som menn nå skal 'hjelpe til'. Tiden er kommet for at menn ikke lenger vil være assistenter, men også være med på å bestemme hvor skapet skal stå» (Døving). Derfor må – i den grad de ønsker det, ellers: bør – menn oppføre seg som om deres stemme teller i hjemmet. I den grad de er uenig med sin kvinne om foreksempel oppdragelse og behandling av barn, må de høre hva kvinnen har å si (altså forvente at kvinnen forsvarer sitt standpunkt), ta det alvorlig for så å argumentere for sitt eget standpunkt. Ikke ta kvinnens (eventuelt) ubegrunnede innspill til etterretning – som fakta. Det hjelper ikke å himle oppgitt med øynene, kaste med hånden, fortelle verbalt og eller med hele seg at «Det er greit, du får ha det som du vil,» gå der ifra og smelle med døren. En kan ikke bare furte når en ikke får det som en vil. Det er ikke en alfahann verdig. Ei heller å proklamere sannheten for enhver som gidder høre på (kone og barn), og så forvente at alle skal legge seg med buken i været og halen mellom beina og klynke underdanig. Veien går mellom disse grøftene. En må bære det offeret det er å ta sitt sosiale ansvar, involvere seg og bry seg (se Juul s 211–212), og så lede og gå foran som et eksempel. Ingen kan forvente mer av andre – verken av kone eller barn – enn av seg selv.

Derfor har menn lov og rett til å delta i familien. Og de kvinnene som ønsker mannens deltakelse, må også akseptere den. Ikke kritisere den for at den ikke gjøres riktig. Selvsagt har de rett til å kommentere og komme med innspill til det mannen gjør, på samme måte som mannen har det overfor kvinnen. Mennene må selv ta ansvaret dersom de tar seg nær av kvinners irettesettelse, for så å gjøre alt hjemmearbeid på kvinners vis. Hvis menn må bli kvinner for å kunne bidra hjemme er det best å la vær. Å delta (i hjemmet) er ikke å følge et sett med regler etablert av kvinnene, men å bidra med en retning og visjon, og praktiske oppgaver. Det handler ikke så mye om «den generelle mannsrolle» som den enkelte manns – eller persons for den saks skyld – rolle i sitt eget liv og sin egen familie.

Konklusjonen blir at mannen må ta ansvar og få innflytelse: bli en mann! Ikke ta så mye hensyn til andres forventninger til en selv som til ens egne forventninger til en selv, så lenge en har et bevisst forhold til disse. Det krever kanskje mye, men er eneste alternativet til enten å isolere seg fra familien, eller underkaste seg den.

Tagged: likestilling, mannsrolle, familie, undring

Problemet i Bolivia er tilgangen på råstoffer. Rugmel er umulig å få tak i. Byggmel får jeg så vidt tak i. Så var problemet at jeg på hele det vide Internettet ikke klarte å finne en surdeigsoppskrift basert på bygg. Kanskje jeg ikke søkte lenge nok, men man har da andre ting å foreta seg enn å søke på Internett.

I tilfelle andre skulle ha samme problemet, så kan jeg herved meddele at: «Ja», det går an å lage surdeig av byggmel. Surdeigsbyggmel, eller byggmelssurdeig. Og nå har jeg attpåtil laget mine første surdeigsbyggbrød som var ok å spise. (Må innrømme at det måtte noen forsøk til.) I tilfelle noen skulle lure, surdeig lager du iløpet av en ukes tid:

• Ta et veldig reint syltetøyglass, ha oppi sammalt byggmel og sammalt hvete (sammalt/helkorn – hva det nå enn heter), en spiseskje av hver, og litt salt og litt vann. Rør rundt slik at det blir en klissete deig eller røre (ha nok vann). La glasset stå i romtemperatur.
• De påfølgende fire dagene har du oppi en ny spiseskje av hver av melsortene, og tilpasser fuktigheten med vann. Rør. Etterhvert begynner det å heve og boble. Da er den den naturlige gjærsoppen og melkesyrebakteriene i skallet til kornet som begynner å virke. Det lukter etterhvert også surt.
• Litt avhengig av romtemperaturen må du kanskje gjøre dette to ganger for dagen.
• Etterhvert, for eksempel etter de fire dagene (husker ikke lenger hva det var med de der fire dagene) begynner du å ta av litt av deigen før du har i mer mel. Deigen vil etterhvert heve seg ut av glasset.
• Når deigen hever til dobbelt størrelse kan du begynne å bake brød. Rør surdeigen ut i vann til en røre, ha i en spiseskje mel og la den stå til det kommer bobler på vannskorpen. Ha i ca 5 dl byggmel og lag en liten deig. La den stå natten over.
• Neste morgen har du i 5 dl sammalt hvetemel og 5 dl fint hvetemel. Du kan også ha hele hvetekorn og evt havregryn. Hvetekornene må kokes først. Etterfyll med vann til du får en passe klissete deig.
• La deigen heve vel og lenge, gjerne 3–4 timer. Gjerne mye lenger.
• Ta av en liten deigklump som du putter i syltetøyglasset. Dette er surdeigsbasen du skal bruke neste gang du baker. Det er ikke meningen det skal ta en uke å lage hvert enkelt brød. Sett syltetøyglasset i kjøleskapet.
• Elt deigen grundig (ta den hardt) og form den som brød. Eller ha den i brødform.
• La deigen nok en gang heve vel og lenge.
• Steik (her omkring bruker vi gasskomfyr, og den må jeg ha på fullt. Aner ikke hvordan dette blir i vanlig komfyr, men det er vel bare til å sammenlikne med andre oppskrifter).

Nå har du fått surdeigsbrød, så lett som bare det. Det artige er at det faktisk smaker surt. Det kan kanskje hende at enkelte ikke vil like denne smaken, men har du sansen for det med litt smak, så er dette en grei måte å få brød med smak (grei blir her litt relativt). Surt byggdeigsbrød.

Varianter: Bytt ut litt av vannet med vørterøl, eller ha i honning for å få et søtere brød. Prøvde også å lage surmelk av surdeig, det er jo tross alt snakk om melkesyrebakterier, men dette vil jeg på det sterkeste fraråde.

Tagged: surdeig, mat, oppskrift, bygg

Så var vi en kristen nasjon inn til slutten av forrige århundre, da sekulariseringen satte fart. Fredsnasjon kalte vi oss for da. (Det er det vel kanskje noen som forsøker å gjøre fremdeles.) Vi fikk begynne å dele ut Nobels Fredspris fordi vi aldri gikk til angrep på noen, i motsetning til Sverige som deler ut resten av nobelprisene. Fremdeles får vi dele ut fredsprisen, selv om det nå er Sverige som er nøytral mens vi har lagt oss til en vane å bombe folk som befinner seg bekvemmelig langt nok vekke, og som gjør ting som vi aldri ville gjort. Så det så!

Men vi har fått et problem. Hva skal vi kalle det når vi bomber andre mennesker? Det kler jo ikke et land som ikke har angrepet andre siden vikingtiden å gå til krig, så det er uaktuelt. Vi har vel strukket oss langt nok når vi deler ut fredsprisen til presidenter av krigførende nasjoner.

Statsministeren, utenriksministeren og forsvarsministeren bruker gjerne forklaringer som at Norge utfører krigslignende handlinger, eller deltar i NATO-ledede væpnede aksjoner eller lignende. Og disse forklaringene får sikkert mange nok til å falle av, slik at det ikke skal få så mye å si når det er valg og andre formaliteter.

Kollage: Bolivias president Evo Morales, Norges tidligere konge Olav den hellige, Libyas omstridte leder Muhammar al Gadaffi og Alfred Nobel

Nå sitter jeg altså i Bolivia, og med korte barnehagedager og sånn passe internettilgang, så har jeg nok ikke fått tid og anledning til å få med meg alt som har vært sagt om disse tingene i det siste hjemme i Norge. Så om ingen andre allerede har gjort det, så vil jeg ta til orde for at vi lager et ord som dekker det vi gjør når vi bomber andre, men ikke er i krig. Ett ord altså, ikke en lang forklaring. Et ord som betyr «litt krig». Det kunne godt vært «litt krig», om ikke det var to ord. Dessuten er dette farlig nært betydningen av ordet gerilja (fra spansk: guerra = krig; guerilla = liten krig), og er det noe vi ikke vil assosiere oss med, utenom krig naturligvis, så er det geriljavirksomhet. Da ville vel Gadaffi fått omtrent rett når han anklager vesten for å drive terrorvirksomhet i Libya.

Hva annet? «Strid» kunne vel passe, men det brukes til så mye annet at det ville bli alt for upresist. Det samme med konflikt, uenighet, diskusjon, bråk... Men kanskje bråkestrid? Det fanger opp bombingen og at det faktisk er en strid. Eller kanskje vi bare skulle kalle det for å være ute i viking?

Forøvrig leser jeg i dagens lokalavis (Los Tiempos) at Bolivia fordømmer angrepene på Libya, sammen med sine kamerater i ALBA (Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra America, Den Bolivarianske Alliansen for Vårt Amerika; en handelsorganisasjon, ideologisk inspirert av den latinamerikanske frigjøringshelten Simón Bolívar (1783–1830), ført an av Venezuelas president Hugo Chavez som en motmakt til den USA-dominerte frihandelsorganisasjonen NAFTA/FTAA), blant andre Venezuela (kanskje ikke overraskende), Cuba (heller ikke overraskende) samt Rusland (som altså ikke er en del av ALBA). (Lang setning med parenteser inni hverandre, vet det, men kunne ikke dy meg.) Å fordømme bombingen er vel forutseende nok for et land som i stadig større grad får behov for at utenforstående ikke blander seg inn i myndighetenes behandling av eget folk.

Tagged: Libya, krig, Bolivia

Jeg var på gaten i dag. Det er det vi pleier å si når vi skal på arbeidet vårt. En del av det, i alle fall. Den delen som foregår på gaten. Der gateguttene holder til.

Det er lenge side sist nå. Vi var jo to uker på ferie i Chile. Dessuten er det den tiden på året da det protesteres i Bolivia. Så når diverse fagforeninger og grasrotbevegelser sperrer alle hovedveier, kaster stein på forbipasserende – og spesielt på utlendinger, og politiet svarer med tåregass, da får vi ikke gjort spesielt mye på gaten. Det eneste som avbryter disse voldsomhetene, er den andre tingen det er sesong for – høytider. Om det er én ting Bolivia er god på, så er det at de praktiserer en solid dose ulike høytider. I morgen er det for eksempel farsdag. Og det tar de seriøst. Da skal det for eksempel drikkes. Slik det skal når det er jul, nyttår, dagen for å feire at Bolivia nå heter «Plurinasjonalstaten Bolivia» i stede for det kjedelige «Republikken Bolivia», eller karneval. Så når protester mot høyere priser på bensin eller sukker kolliderer med en nasjonal festdag, så er det for bolivianerne ikke spesielt vanskelig å velge. Året har da nok av dager en kan protestere på.

Så når vi ikke kan gå ut fordi veiene er sperret eller fordi alle er på fest, så er det sannelig ikke ofte vi får gjort noe. Der er vi selvsagt ikke i noen særstilling – i dette landet. Ingen lar en mulighet gå fra seg for å legge ned arbeidet for å feste, eller protestere for mer lønn.

I dag var jeg altså på gaten for å treffe Gary. Jeg har skrevet om Gary tidligere. Gary får melk og ris av oss hver måned, så barna hans skal få litt ekstra næring. Men vi traff ikke Gary i krysset mellom Avenida 6 de Agosto og Avenida La República. Det er der han har holdt til og vasket bilvinduer sammen med den ene gruppen vi hjelper. Det var ingen andre der heller, fordi det hadde regnet tidligere på dagen. Åja, glemte jeg å nevne det? Det er en annen grunn også til å legge ned arbeidet. Om det regner!

Så han ene gutten som var det viste oss veien til et portverksted der Gary har fått arbeid. Lager porter, altså. Og porter er dette landet avhengig av. Alle har høye murer med stålporter med hengelås rundt hagene sine, og gjerne med glasskår oppå muren.

Men Gary var ikke der. Det var ingen andre der heller, så vi konkluderte vel med at de ikke arbeidet der akkurat nå. Så da kjørte vi hjem til Gary.

Det var da det skjedde, det jeg etter hele denne innledningen egentlig tenkte jeg skulle skrive om. En av disse små situasjonene som jeg bare må ta vare på. Noe sånt som jeg tidligere bare har opplevd på film. Men nå er jeg altså her ute i den ordentlige virkeligheten, ikke hjemme i min dullende sosialdemokratiske velferdsstat.

Vi kom altså uanmeldt til Gary for å gi ham melk og ris. Vi åpnet porten til eiendommen der han bor. En liten gutt sa at Gary, han mannen med to guttebarn, hadde flyttet. OK. Men han visste ikke hvor. Så kom det akkurat hjem to damer, til samme eiendommen. Det er flere som bor der inne. Vi spurte etter Gary. Nei, hun hadde aldri hørt om noen Gary. Det hadde aldri bodd noen familie med to små gutter der inne. Hun kjente ingen som kunne passe med beskrivelsen.

Jeg, vestlig og naiv som jeg er, trodde at hun mente det. Pinni derimot skjønte bedre. Når hun sa at vi var venner som var ute i godt ærend og hadde med melk og ris til ungene til Gary, og om damen kunne fortelle til Gary at vi hadde vært der, så kunne hun plutselig det.

Jeg får nesten gåsehud av å ha slike små opplevelser. Hvor ofte har jeg blitt avvist så galant i Norge, når jeg har kommet på besøk til noen?
  Niklas (15 år, kommer syklende til sin fetter Andreas: Hei (tante) Annbjørg, er Andreas hjemme?
  Tante Annbjørg: Andreas? Nei, det er ingen Andreas her. Har aldri hørt om noen Andreas i denne kommunen. Kjenner ingen som heter det...

Tagged: Bolivia, prosjektet, gateguttene, hverdagen