Miriams boble

I går kom vi hjem fra en 14 dagers ferie ved Stillehavskysten nord i Chile. Byen het Arica. Her er det ørken som forsvinner ut i det åpne havet. Herlig temperatur (kankje litt varmt om nettene), men mye bedre enn kalde og regntunge Cochabamba. Det var godt å komme seg vekk litt. Sjølukt og bølgeskvulp, masse sand og enda mye mere sand og masse maur inne i leiligheten. Vi har kost oss kjempemasse og det gikk faktisk veldig bra å bo tett på familien Ohma (Eva Bente og Kurt Arild med barna Malin og Kaja). Vi bodde i en leilighet i 8. etg. med bare to soverom. Dette var et leilighetshotell med room service hver dag. Så eg har faktisk ikke vasket opp på 14 dager, det var noe av det herligste. Men frokosten var ikke noe å snakke om. Lenge siden eg har spist så mye hvitt brød med syltetøy...
Den herlige familien Ohma som vi er blitt så veldig glad i!

Lek er sundt!! Tv er sundt??





En dag så luktet det litt svidd i leiligheten. Niklas lente seg ut vinduet for å se om det kom røyk et sted. Og det gjorde det!! Hjelp og grøss og gru. Det brente i leiligheten i 4. etg. så det ut som. Alle vi var i 8. etg. og fant fort ut at vi måtte komme oss ut fortere enn svint. Vi tok en unge hver og løp ned trappene. Vi kjente sterk røyklukt, men fortsatte bare å løpe. Ylva ville gå selv, sta som hun er, men jeg tok henne opp og løp med henne ned. Det gikk bra. Alle kom seg ut og brannen ble slukket før brannvesenet kom. Det var varmtvannsberederen på gass som hadde tatt fyr. Vi pustet lettet ut og tok oss en tur til byen.

Siste dagen så var Eva og meg oppe i leiligheten for å pakke resten av tingene våre. Mennene våre var ute med ungene. Plutselig så kjenner vi svak risting i hele blokken....vi ser på hverandre og lurer på hva dette er. Og så blir det kraftig risting. Hele leiligheten, vegger og gulv ristet. Vi begynnte å rope på Jesus og prøvde å ikke få panikk. Jeg fant fort ut at vi måtte komme oss ut, men det var jo så langt å gå ned... Eva hadde hørt at det beste var å krype under bordet, så det gjorde hun. Med ett kom mennene våre og ungene våre ut heisen. De ropte at vi måtte løpe ned trappene. Så det gjorde vi....igjen....Jeg var veldig redd. Det tror jeg alle var. Utenom ungene. Jordskjelvet stoppet etterhvert og vi kom oss trygt ned. Der sto alle gjstene på hotellet også. Etter en stund så hentet guttene bagasjen og vi reiste til flyplassen med livet i behold.
Lørdagsgodt med hotellet i bakgrunnen.